Vanlige spørsmål

Cannabis brukes allerede av flere hundre tusen nordmenn, og mellom en fjerdedel og en tredjedel av oss vil ha brukt det i løpet av livet. Inntektene fra det kriminelle cannabismarkedet i Norge lyder antakelig på flere milliarder kroner per år, og vil trolig øke de neste årene selv om forbudet opprettholdes – etter hvert som nordmenn får et stadig mer avslappet forhold til cannabis på reiser til andre land. Cannabis er her med andre ord allerede, og det er kommet for å bli. Når det gjelder problemene det kan skape, er cannabis på ingen måte harmløst, men det er mindre skadelig enn alkohol på de aller fleste måter, og det er også mulig å regulere de to rusmidlene sammen slik at risikoen for å bruke mye av begge samtidig reduseres.

Sammenhengen mellom bruk og avhengighet er ikke veldig sterk for cannabis. I USA har man sett en betydelig økning i antall cannabisbrukere siden årtusenskiftet, og en drøy dobling av antallet som oppgir å bruke cannabis de fleste dager i uken. Likevel har det kun vært en liten økning i antallet personer med symptomer på mild cannabisbrukslidelse, og symptomer på moderat eller alvorlig brukslidelse er tilsynelatende ikke blitt mer utbredt. Riktignok er cannabis mindre vanedannende enn mange andre rusmidler, men denne store nedgangen i risiko for å utvikle avhengighet – i en tid da det gjennomsnittlige THC-innholdet har økt – tyder på at de som bruker cannabis når det er sosialt marginalisert, har andre trekk og flere risikofaktorer enn de som bruker når det blir mer sosialt akseptert. En økning i bruk som skjer som følge av lovliggjøring, vil da ikke nødvendigvis være like problematisk som økninger i bruk som ses mens cannabis er forbudt.

Når dét er sagt, er det ikke ønskelig at mange flere skal begynne å bruke for mye cannabis, som også kan ha andre negative konsekvenser enn bare avhengighet. Heldigvis gjør et lovlig marked det mulig å regulere tilgjengeligheten på flere måter – slik at cannabis kan gjøres mer tilgjengelig i små mengder enn i store mengder, eller mer tilgjengelig når fristelsen er liten og viljestyrken på topp enn når forholdene er motsatt. Hvis vi gjør mild cannabis mer tilgjengelig enn sterk cannabis, og for eksempel innfører selvbegrensningsverktøy à la Norsk Tipping som reduserer sannsynligheten for impulskjøp og større enkeltkjøp, trenger ikke en eventuell økning i antallet brukere å føre til noen tilsvarende økning i antallet personer som utvikler avhengighet eller problematisk bruk.

Sammenhengen mellom cannabis og psykoselidelser er omdiskutert. Noen forskere mener at en felles genetisk sårbarhet for psykoselidelser og tilbøyelighet til cannabisbruk kan forklare hele sammenhengen, mens andre tror cannabisbruk er en delårsak som kan utløse psykoselidelser i samspill med andre faktorer hos sårbare individer. Andre forskere igjen peker på muligheten for at sammenhengen som i dag ses, hovedsakelig skyldes hvem som bruker cannabis når det er ulovlig og sosialt marginalisert, slik at den ikke lenger vil ses i samme grad, eller i det hele tatt, hvis økt sosial aksept for cannabis fører til en endring i hvem de typiske cannabisbrukerne er.

En nylig studie av helseforsikringsdata fra over 63 millioner amerikanere i samtlige 50 delstater fant ingen statistisk signifikant økning i psykosediagnoser eller forskriving av antipsykotika som følge av ulike cannabisreformer i årene 2003-2017. I denne perioden skal antallet amerikanere med daglig eller tilnærmet daglig bruk av cannabis ha blitt doblet. Dette fraværet av funn harmonerer med forskningen som hittil er kommet fra Canada, og kan tyde på at lovliggjøring av cannabis ikke har ført til noen nevneverdig endring i forekomsten av psykoselidelser.

Så lenge det ikke kan foretas kontrollerte eksperimenter for å avgjøre om cannabisbruk kan forårsake psykoselidelser, og lovliggjøring kan forventes å medføre at noen flere begynner å bruke, bør reguleringen baseres på et føre-var-prinsipp. Det er imidlertid lite sannsynlig at cannabis fører til psykoselidelser hvis det ikke brukes mye og ofte, da tvillingstudier langt på vei utelukker dette. I tillegg kan cannabisens virkestoffprofil ha betydning hvis sammenhengen er kausal, da cannabis med høyt THC-innhold er sterkere forbundet med psykoser, og virkestoffer som cannabidiol og limonen muligens også kan virke beskyttende. Flere forskere mener derfor at vi ved å regulere innholdet og begrense tilgjengeligheten av sterk cannabis, kan redusere risikoen. Hvis dette kombineres med reguleringer som reduserer risikoen for at nye brukere utvikler skadelig høyt forbruk, er det neppe grunn til å frykte en økning i psykoselidelser ved lovliggjøring uansett.

Selv om kriminelle økonomier er notorisk vanskelige å forske på, tyder mye på at lovlig salg av cannabis har en betydelig effekt på det kriminelle cannabismarkedet. De meste relevante dataene er her de kanadiske, ettersom Canada er det stedet hvor lovlig cannabis har vært reelt tilgjengelig nasjonalt i lengst tid.

Ifølge de årlige nasjonale undersøkelsene fra Canada, har andelen kanadiere som oppgir ulovlige kjøp som sin hovedkilde til cannabis, falt fra 26 % til 3 % siden åpningen av det lovlige salget i 2018, og dobbelt så mange nå (73 %) som den gang (37 %) oppgir lovlige kjøp som hovedkilde. Denne statistikken inkluderer brukere fra 16 år og oppover, mens aldersgrensen for cannabiskjøp i de fleste provinsene i Canada er 19 år.

Blant brukere over 18 år oppgir 72 % lovlige kjøp som eneste kilde til cannabis brukt det siste året. Utelukker vi dem som ikke hadde kjøpt cannabisen de brukte, viser undersøkelsene at 89 % av voksne kanadiske kjøpere utelukkende benytter lovlige kilder, mens 2,5 % utelukkende benytter ulovlige kilder. Dette inkluderer 18-åringer, som bare kan kjøpe lovlig i provinsen Alberta, og i Quebec er aldersgrensen 21 år.

Selvrapporterte data om ulovlig atferd byr ofte på mørketall, slik at den reelle andelen ulovlige kjøp kan være større. Likevel tyder endringen over tid på en betydelig utskiftning til fordel for lovlig cannabis – da antallet brukere ikke ser ut til å ha økt kraftig i samme tidsrom, og kanadieres gjennomsnittlige månedlige utgifter til cannabis har falt. Dette samsvarer med forskning fra Washington i USA som sammenlikner økningen i THC-metabolitter i avløpsvannet med økningen i omsetning etter at salget i delstaten åpnet. Studiens konklusjon er at det lovlige forbruket økte mye raskere enn totalforbruket, og dermed fortrengte det kriminelle markedet.

Noen delstater i USA har riktignok store utfordringer knyttet til kriminell cannabisomsetning selv om de har tillatt salg, og selv om de har fått bukt med mye av det kriminelle markedet innenfor sine grenser. Dette skyldes at cannabis til ikke-medisinske formål fremdeles er forbudt i et flertall av amerikanske delstater, slik at kriminelle kan utnytte lovverket som tillater dyrking i delstater med lovlig cannabis for å forsyne delstater med forbud. Et liknende problem ses i California, hvor cannabis er lovlig og mye brukt, men bare selges i halvparten av fylkene. Disse problemene kan unngås ved ikke å tillate (mange) private produsenter og regulere salget nasjonalt, eller bestemme at kjøpere i lokale modeller må ha personlige kvoter og være bosatt der de kjøper.

Effekten av å innføre lovlig cannabissalg på bruk blant unge avhenger av hvilke reguleringer et land velger – for eksempel hvor høyt den nedre aldersgrensen settes, om varene kjøpes til å ta med eller serveres til bruk inne på et utested med aldersgrense, og hvorvidt tilgangen gis gjennom vanlig salg uten registrering, eller via personlige kvoter eller resepter som begrenser mengden per bruker og kan mistes ved mislighold.

De mest omfattende studiene av effekten av cannabisreformer på ungdomsbruk kommer fra USA, hvor tilgjengelighet og reklame er svært liberalt regulert, men aldersgrensen er 21 år. En nylig studie av data fra nasjonale skoleundersøkelser finner ingen bevis for en sammenheng mellom økt cannabisbruk blant elever i videregående skole og lovliggjøring av ikke-medisinsk cannabis. En nylig metaanalyse fant derimot en liten risikoøkning for nylig bruk ved enhver type cannabisreform, men effektestimatet var svært usikkert.

I Canada, hvor aldersgrensen de fleste steder er 19 år, ses det heller ingen tydelig økning i bruk blant dem som ikke er gamle nok til å kjøpe, og i Uruguay har man heller ikke sett noen økning i bruk blant ungdom sammenliknet med trender i naboland i årene etter at cannabis ble lovlig.

Det er verdt å merke seg at lovliggjøring påvirker både hvem som bruker cannabis og hvilke konsekvenser cannabisbruk har for brukerne. En kanadisk studie som fulgte 619 unge voksne fra februar 2017 til februar 2020 (Canadas lovlig salg åpnet i oktober 2018), fant at de som hadde brukt mye cannabis før lovliggjøringen, reduserte forbruket etter lovliggjøringen og opplevde færre negative konsekvenser av bruk. En viss økning ble derimot sett blant dem som ikke brukte før lovliggjøringen, men uten en økning i negative konsekvenser av bruk. Endringer i prevalens alene sier dermed langt fra alt om effekten av lovlig salg.

Forskningen tyder så langt på at lovlig cannabissalg har liten effekt på overdosestatistikken, selv om en del brukere av medisinsk cannabis hevder å ha redusert sitt forbruk av mer overdosefarlige medisiner og alkohol. Formålet med å tillate salg av cannabis, er først og fremst å undergrave det kriminelle markedet og regulere cannabis slik at det gjør mindre skade. Overdoseproblemet løses heller ved å få flere opioidbrukere inn i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) – og forebygge at flere utvikler avhengighet av opioider.

Det hender i dag at kriminelle selger dårlig eller falsk cannabis som er tilsatt syntetiske cannabinoider – altså potente syntetiske stoffer som gir en THC-liknende rus, men har lite til felles med THC kjemisk og ofte er mye farligere. Dette er likevel ikke veldig vanlig, og cannabisen som selges i dag, er som oftest ekte og fri for andre rusmidler. Hovedproblemet er heller at den inneholder svært mye THC og er skadelig sterk, og at brukerne ikke alltid kan vite på forhånd hvor sterk den er. I tillegg vil den noen ganger være forurenset av giftig muggsopp eller behandlet med skadelige sprøytemidler, og dyrking i forurenset jord fører til høye nivåer av bly, kadmium og andre giftige tungmetaller som opptas i brukerens kropp. Myndighetene kan dermed ikke bare beskytte cannabisbrukernes helse ved å begrense THC-innholdet, men også ved å innføre kvalitetskontroll og krav til forsvarlige produksjonsmetoder.

Dét vil de helt sikkert prøve å gjøre, men jo mer de senker prisene for å konkurrere med det lovlige markedet, desto mindre vil det lønne seg for dem å fortsette å selge. Det er viktig å være klar over at prisnivået i det kriminelle cannabismarkedet er kunstig høyt; selv om de kriminelle ikke betaler skatter og avgifter, medfører den personlige risikoen for de involverte store utgifter som bakes inn i prisen. Behovet for å skjule virksomheten fører også til bruk av ineffektive produksjons- og transportmetoder, mens lovlige aktører kan dra nytte av industrielle stordriftsfordeler som senker produksjonskostnaden dramatisk. I Canada, hvor det generelle prisnivået ikke er mye lavere enn i Norge, koster lovlig cannabis under halvarten av hva ulovlig cannabis koster her, og eksperter anslår at industriell produksjon på sikt vil presse cannabisprisen før skatt og avgift ned til et nivå tilsvarende te eller kaffe. Med en reguleringsmodell der forbruket primært begrenses via tilgjengelighet (f. eks. med reklameforbud, lite synlige utsalgssteder, forbud mot offentlig bruk, personlige kvoter, avgifter på større kjøp og hindre mot impulskjøp), kan cannabis selges såpass billig at ulovlig salg neppe vil lønne seg.

Selv om de ikke følger Norges lover, må også organiserte kriminelle forholde seg til økonomiens lover. De har da ikke mulighet til å skape ny etterspørsel etter andre rusmidler helt uten videre hvis markedet i stor grad er mettet allerede. Hadde det vært lett for dem å skape ny etterspørsel, ville andre rusmidler ikke ha vært så mye mindre brukt enn cannabis, og antallet mennesker som bruker ulovlige rusmidler, ville ha vært høyere. De kriminelle kan riktignok øke forbruket noe ved å senke prisene, men dette ville da også redusere lønnsomheten. I tillegg vil det bli mye vanskeligere for selgerne å markedsføre andre rusmidler til potensielle kjøpere når de ikke lenger kan komme i kontakt med dem og etablere en kunderelasjon gjennom salg av cannabis.

Selv om det er i ungdomstiden at de fleste debuterer og eksperimenterer med cannabis, utgjør de yngste brukernes forbruk en så liten andel av totalforbruket at det er lite penger å tjene på å produsere eller smugle cannabis kun for å selge det til mindreårige. Et så lite marked er neppe veldig attraktivt for "proffe" kriminelle, ikke minst da risikoen for å bli tatt også vil være mye høyere enn i dag, siden selgerne vil få en mye større andel av politiets oppmerksomhet og ressurser rettet mot seg. Dette kan lede til høye priser som reduserer kjøpernes forbruk, og ifølge noen forskere kan illegale rusmiddelmarked med så få aktører la seg bekjempe helt, siden arrestasjoner har mye større betydning når færre står klare til å overta.

Hvis vi er redde for at gjengene skal slutte å selge rusmidler og begynne å tjene penger andre måter, burde vi ikke prøve å bekjempe det kriminelle rusmiddelmarkedet, og heller bruke politiets ressurser på andre ting. Vi må imidlertid anta at kriminelle alltid er på utkikk etter nye inntektskilder, og hvis det finnes muligheter som de i dag velger bort, er det fordi disse er lite attraktive – i kraft av å være mindre lønnsomme eller mer risikable eller krevende, eller fordi de ikke gir statusen eller spenningen som mange kriminelle søker. Skulle gjengene bli nødt til å erstatte rusmiddelsalg med slike aktiviteter, er det svært sannsynlig at både økonomien og rekrutteringen deres vil lide. Samtidig skal det sies at mye kriminalitet ikke går ut over vanlige folks trygghet i samme grad som narkotikasalg. Kriminelle som driver med trygdebedragerier og arbeidslivskriminalitet, pleier ikke å skyte ikke etter hverandre på åpen gate, og de har sjelden behov for å true eller drepe utenforstående vitner. De selger heller ikke farlige rusmidler til barn, og rekrutterer sjelden barn til å jobbe for seg.

Selv om det ofte blir mer vold når politiet tar ut store narkotikanettverk, siden det frigjør markedsandeler som andre nettverk slåss om å overta, er det ikke gitt at det samme skjer når markedsandeler fjernes. Så langt tyder forskningen på at lovlig cannabissalg heller er forbundet med redusert voldskriminalitet, eller at det ikke har noen effekt på voldskriminalitet fra eller til. Det kan ikke utelukkes at en større effekt ses på lengre sikt, men jo mer tid de kriminelle har til å omstille seg, desto mindre sannsynlig er det at effekten vil være økt vold. En mer sannsynlig effekt er at det vil bli færre kriminelle når mye av det økonomiske grunnlaget for virksomheten deres bortfaller, da mange av dagens cannabisselgere er opportunister som bare er villige til å begå kriminalitet med lav risiko i forhold til profitt – og mange av de "proffe" aktørene i bakapparatet er utlendinger som kan flytte virksomheten til andre land hvis forholdene her blir vanskelige.

Alkohollobbyen har etter alle disse årene ennå ikke klart å avvikle den norske vinmonopolordningen eller reklameforbudet mot alkohol. Det virker dermed å være grenser for hvor lett norsk folkehelsepolitikk lar seg påvirke av predatoriske rusmiddelindustrier. Ved lovliggjøring av cannabis har vi dessuten muligheten til å sørge for at cannabisindustrien aldri får de samme økonomiske musklene som alkoholindustrien har. Ved å innføre cannabisproduksjon i statlig regi (enten som monopol eller som en konkurrent til kommersielle aktører), innføre reguleringer som effektivt begrenser fysisk tilgjengelighet og den enkeltes samlede forbruk – og eventuelt vedta radikale profittavgifter som avhenger av varens THC-innhold, kjøpets størrelse eller brukerens valg av personlig månedskvote – burde det være mulig å fremme måtehold også hos industrien.